Never good enough


No matter what I say, how much I share, how much I try to help.

Its just never enough. Doesnt even get recognized as an attempt even.

I dont know how much longer he can expect me to do this.

I’m close to having had enough. I just want to get out of here. To be just me for a while.

Somewhere I dont have to worry about wether I’m good enough or not. If I talk, It’ll be ok, and if I don’t, thats perfectly fine too.

The saying ´treat other people the way you want to be treated´ is shit, because no one will ever put in the slightest of effort unless they gain something from it. Selflessness is rare nowadays.  So is genuinly caring as well.

Post partrum depression. There, I said it.

I’ve been like this for 11 months.

Depressed. Angry. Sad. Numb. All at once, every day.

How much longer am I supposed to deal with this alone?

I tried asking for help. Again and again. All I get in return is anger and frustration. And guilt.

So what’s the point??

I’m not good enough when I’m me. I’m not good enough when I’m talking, crying, screaming. What do they want??

I can’t take this for much longer..

Advertisements

Ett liv uten skyldfølelse?


Jeg husker ikke sist jeg ikke følte skyld for noe, eller ikke noe i det hele tatt. Skyldfølelsen er konstant, henger som en sky over meg; prøver og svelge meg hel.

Om det faktisk er slik, vet jeg ikke. Det føles i vert fall sånn.

Skyld. Sinne. Deprimert. Desperasjon. Tårer

Det er sånn livet mitt er nå. Med unntak av små glimt av glede i blandt.

Jeg føler bare at ingen vil forstå, ikke kan de forstå heller.

Jeg klarer ikke snakke om det heller. Ingen har virkelig tid til og lytte. Alt annet er liksom så mye viktigere.

Men jeg forstår det, og det er jo helt greit? Bare veldig ensomt til tider. Så ufattelig ensomt.

Medisiner snakkes det om. Behandling. Diagnoser. Men hvor havner jeg inni alt dette?

Svangerskaps og fødselsdepresjon.

Det er skummelt det.

Men det som er enda skumlere? Ingen har merket noe enda, ikke etter 11 måneder.

For hver dag som går, blir det vanskeligere og snakke om. Jeg prøver, tro meg jeg prøver. Men ingen har jo tid til og faktisk høre etter! Hva gjør man da?

Jeg er så sinnsykt uttav meg.

Jeg har dager hvor ting går greit, eller ganske OK. Andre dager (Les: Fleste) vil jeg bare bort. Bare være meg en stund.

For jeg er jo den eneste som vet hva jeg trenger? Jeg er den eneste som “ser” meg?

Livet er så utrolig vanskelig, men hva kan jeg egentlig gjøre med det?

Ingen spør, og jeg kan ikke si noe om det. Ordene setter seg fast i halsen.

Jeg skulle ønske ordene satt like løst som tårene. Kanskje alt hadde vært over da?

Prøver jeg og be om hjelp, møter jeg bare sinne og frustrasjon. Hva er vitsen med hjelp da? Hvis det kun gjør vondt verre mener jeg?

Det gjør så innmari vondt inni meg.

Jeg er deprimert, sint, trist, og likegyldig på en gang.

Vil det noen gang ta slutt?

Usynelig, det er sånn jeg føler meg.