Dazed and confused?


I’m pregnant; again.

Well I’m due in about three months, so it’s not exactly ground breaking news to the people around me, or for anyone with a pair of oogling eyes.

I’m about as comfortable as you’d expect at 27 weeks. Don’t even mention the possible depression and anxiety on top of it.

I was convinced that this time, this time i’d gotten rid of it for good, this time would be different. But now? Now I’m not so sure.

I’m angry a lot. Every little thing gets to me; hormones aside..  And it hurts being this angry.

I don’t feel like I have anyone to talk to about it either. All my fears and insecurities. Don’t even get me started on all my irrational constant negative thoughts..  “Why bother; no one’s going to understand anyway..” has become my mental mantra. The only difference is that this time I’m too weak to speak up against it.

It’s depressing as hell. It’s excruciatingly painful.  And did i mention, that every little thing makes me want to punch a hole through the wall? I. Hate. This.

Who the hell wants to listen to what I have to say? Who will want to hear about all my confusion, frustration and desperation?  To listen to my ever confusing thoughts?

What if this baby comes early as well? What if if delivery breaks me, both mentally and physically? What if I don’t feel safe? What if I can’t feel that I love my own child, again?

What if I get post partum depression again?

Sure I love my oldest, now. It took me a little over a year to actually feel that I love him.. And the truth is, it still hurts.

I’m sure it was painful for the both of us.

I know my anger is painful for the both of us.

It makes me wonder if the decision of a second child was the right one. I’m so scared of screwing my kids up, just like my parents, my family, did with me.

I’m putting my fiancé through hell, but I don’t know how to stop. God knows I want to. I just don’t know how to do it.

I want out.  I want to be selfish, but I can’t. And deep down? I know that it’s just my mental state speaking.  I wish someone understood. I wish someone got where I’m coming from.

I can’t put up the bed, I can’t pack my bag for the hospital, I can barely touch the baby clothes.  My first instinct is to just push past, put it behind me.

Out of sight, out of mind, right?

At first, yes. In the long run? Nope. It’s all catching up with me now, slowly and all at once..  I don’t know how to deal with any of this.

I’m hurting.  I don’t want to sleep. I feel alone. I wish someone knew..

I’m falling apart..

please,

help..?

Advertisements

Tumbling down.


I’m crashing again; All impending doom and all that nonsense.

Depression is growing and settling down inside me again, and there seems to be nothing I can do to stop it.

I feel alone, there’s no room for me or my issues right now. Not that there ever were.

Someone always has a bigger issue going on, or they simply just can’t be arsed to lend an ear, to give up a little time, to give back to someone who’s already given up so much for them. It’s just too much to ask for.  Taking is easy, but giving seems to be damn near impossible.

I have a lot I want and need to say, but I can’t get it out. The words seem to simply escape me, they disappear at the tip of my tongue. Or I simply don’t have someone willing or able to lend an ear.

I cry a lot; And I almost cry a lot.

Everything seems to be too much for me to handle for the time being, I feel to fragile. I don’t know how to proceed from here. How do I get out of it?

I want to be happy, to put all of this behind me, but I still haven’t figured out how.

A flash of a memory appeared, but I’m at loss as to how to interpret it. Is it real? Did it really happen?

It’s quite traumatic to say the least. It’s left me feeling lost and raw.

And the worst part? I’ll most likely never know if there’s any truth behind the ‘memory’.

I can’t confront the person about it, not without any proper indications that it actually did happen.  It’s scary.

I try my best not to dwell on it too much, but I can tell from the effects on my body, that its running amok in my subconscious, ripping and tearing things up, causing pure havoc and uproar inside me. I don’t know how to handle all this.

 

Full force.


I don’t know what to do.

My anxiety’s back, and it won’t let go.

And the worst part ? I have no one.

I feel so goddamn alone.

I’m not allowed to break, but I can’t stop it.

My family crumbles when I just as much as trip. And it’s hard because I can’t always be fine; I can’t always be strong.

I need you to be strong for me. 

Because right now I can’t.

I need your strong shoulders to hold everything up. 

Not for long, just long enough for me to breathe and pick myself up.

You’ve made it clear that you won’t do it.

You can’t do it.

Because when I break, you break.

I want so badly to get what I give you, in return. But no one is ever willing to give. All they do is take.

And it’s so. Fucking. Exhausting 

(Almost) December blues


It’s been quite a while since anything has been posted here, and right now, today, I felt the need to change that. I need to put my thoughts into words, sort things out, once more.

It’s almost eight months since we moved out; me and my little family. My fiancé, me and my son, who’s almost 1 1/2 years old.

It’s been hard, moving out I mean, a shit load of ups and downs. But we made it through.

I really don’t like this time of year, it reminds me of what I don’t have (Or should I say who?), what I never really had, and most likely will never have.  A proper loving family.

Christmas time is supposed to be about just that, family & loved ones.
And I hate that, so much. It’s as painful as it’s depressing. It really pulls me down.

And here I thought I was doing so well.

My anxiety diagnosis has been removed, my depression has been put in remission, and I’m almost psychosis symptom free.  And that’s a good thing, right?

But what I’m left with is this, what’s normal? Is what I’m feeling “normal”? Is this something someone else in this situation would feel?
I’ve never been in this place mentally before, don’t know what to expect.
Sure it’s a lot easier being alive, not so painful. But that doesn’t mean that it’s not tough.

I can’t really gather my thoughts lately, everything’s a mess up there. But I guess that’s understandable, considering the predicament this season has brought me yet again(?)

So I’m just going to leave it like this, for now.

 

Ny plass. Ny hverdag.


Før første gang noen sinne, bor jeg og familien i en egen leilighet. Bare oss tre.

Det er godt, men merkelig(?) Plutselig har du så mye mer ansvar, noe jeg liker godt, men ikke det jeg er vandt til.

B har vært syk stakkars, og det tar på; både for han og for meg. Mye søvnløshet og “nye” bekymringer kommer opp. Den gode gamle skyldfølelsen melder seg. Er jeg en dårlig mamma fordi at jeg lar han ligge i sin egen seng, på eget rom på natta når han er syk?

(Han ligger nå inne i sin egen seng på vårt rom.)

Alt er ganske så kaotisk, inni hodet mitt, og leiligheten. Vet ikke helt hvor jeg skal plassere alt, på begge plasser.

Mye unødvendige bekymringer over alt, om alt. Blir liksom aldri kvitt noe av det.

thumb_COLOURBOX4014038

Kjennes som om jeg blir kvalt noen ganger. Spesielt nå for tiden, ingenting gir mening. Vet ikke hva jeg skal gjøre stort sett. Med noe som helst.

Ingenting blir bra nok.

Depresjonen som snakker, det ser jeg nå. Når alt står svart på hvitt. Men det er vanskelig og se når du står midt oppi alt sammen. Legger stort sett ikke merke til det heller.

Skulle ønske jeg visste hvordan det var og ikke være psyk (Les: Psykisk syk), hvordan hadde hverdagen min vært da mon tro?

Ville jeg sett annerledes ut? Ville jeg ha bodd her da? Hatt en nydelig sønn, og vært forlovet?

Kanskje det, men kanskje ikke.

Når du har kjent på alt dette så lenge du kan huske, så vet du liksom ikke hvordan det er eller var og ikke føle det sånn.

Føler meg litt som en blindvei noen ganger, behandlere, psykologer, ingen klarer helt og finne ut av hva som egentlig foregår i hodet mitt. De går bare den samme runddansen om om om igjen; og igjen og igjen brytes tilliten som sakte men sikkert hadde bygget seg opp imellom oss.

Tillit. Det er vanskelig det. Hvordan vet du sånn egentlig at du kan stole på noen? Hva er tillit?

Jeg har vel aldri stolt fullt og helt på noen, noen gang. Jeg trenger noen til og gi meg definisjonen på dette, og hvordan det fungerer. Kun da kan jeg på en måte forstå hva det vil si og stole på noen. I teorien i vertfall.

I praksis blir det noe helt annet.

Alt er så rotete, og jeg har ikke energien til og få system på det. Jeg orker bare ikke.

Jeg tror jeg er midt i, eller på vei inn i en dårlig periode. Eller kanskje ikke. Jeg vet jo aldri. Kanskje er det bare tankesettet jeg sitter fast i akkurat nå. Det kan være alt mulig.

Kanskje er det bare en unnskyldning jeg gir meg selv for å slippe og innse realiteten av alt?

Jeg er aggressiv og defensiv i ett øyeblikk, og rolig og avbalansert i det neste. Et vandrende følelseskaos. Det har jeg alltid vært, men kommer det alltid til og være sånn?

Jeg både håper at det vil endre seg, men samtidig ikke. Dette er noe jeg kjenner, dette er meg(?), hvem vil jeg da være uten alt dette kaoset?

Selv utseendet mitt føler jeg er kaotisk.  Men det blir vel gjerne sånn når deler av kroppen din er dekket av selvforskyldte arr?

Når arrene mine blir ett samtale evne, blir det ofte få og fåmælte ord. Jeg vet aldri helt hva jeg skal si. Føler meg kanskje litt truffet?

Jeg skulle ønske jeg var modig nok til å bare gå med korte ermer, og bare gi F i hva andre synes og mener. Men uheldigvis for meg, så er det ikke sånn.  Jeg føler meg utsatt, som at alt og alle stirrer på meg.  Som om arrene mine lyser.

Jeg vet godt at det egentlig ikke er tilfelle, men klarer det likevel ikke.

Frem og tilbake

Frem og tilbake

 

 

 

 

Never good enough


No matter what I say, how much I share, how much I try to help.

Its just never enough. Doesnt even get recognized as an attempt even.

I dont know how much longer he can expect me to do this.

I’m close to having had enough. I just want to get out of here. To be just me for a while.

Somewhere I dont have to worry about wether I’m good enough or not. If I talk, It’ll be ok, and if I don’t, thats perfectly fine too.

The saying ´treat other people the way you want to be treated´ is shit, because no one will ever put in the slightest of effort unless they gain something from it. Selflessness is rare nowadays.  So is genuinly caring as well.

Post partrum depression. There, I said it.

I’ve been like this for 11 months.

Depressed. Angry. Sad. Numb. All at once, every day.

How much longer am I supposed to deal with this alone?

I tried asking for help. Again and again. All I get in return is anger and frustration. And guilt.

So what’s the point??

I’m not good enough when I’m me. I’m not good enough when I’m talking, crying, screaming. What do they want??

I can’t take this for much longer..

Ett liv uten skyldfølelse?


Jeg husker ikke sist jeg ikke følte skyld for noe, eller ikke noe i det hele tatt. Skyldfølelsen er konstant, henger som en sky over meg; prøver og svelge meg hel.

Om det faktisk er slik, vet jeg ikke. Det føles i vert fall sånn.

Skyld. Sinne. Deprimert. Desperasjon. Tårer

Det er sånn livet mitt er nå. Med unntak av små glimt av glede i blandt.

Jeg føler bare at ingen vil forstå, ikke kan de forstå heller.

Jeg klarer ikke snakke om det heller. Ingen har virkelig tid til og lytte. Alt annet er liksom så mye viktigere.

Men jeg forstår det, og det er jo helt greit? Bare veldig ensomt til tider. Så ufattelig ensomt.

Medisiner snakkes det om. Behandling. Diagnoser. Men hvor havner jeg inni alt dette?

Svangerskaps og fødselsdepresjon.

Det er skummelt det.

Men det som er enda skumlere? Ingen har merket noe enda, ikke etter 11 måneder.

For hver dag som går, blir det vanskeligere og snakke om. Jeg prøver, tro meg jeg prøver. Men ingen har jo tid til og faktisk høre etter! Hva gjør man da?

Jeg er så sinnsykt uttav meg.

Jeg har dager hvor ting går greit, eller ganske OK. Andre dager (Les: Fleste) vil jeg bare bort. Bare være meg en stund.

For jeg er jo den eneste som vet hva jeg trenger? Jeg er den eneste som “ser” meg?

Livet er så utrolig vanskelig, men hva kan jeg egentlig gjøre med det?

Ingen spør, og jeg kan ikke si noe om det. Ordene setter seg fast i halsen.

Jeg skulle ønske ordene satt like løst som tårene. Kanskje alt hadde vært over da?

Prøver jeg og be om hjelp, møter jeg bare sinne og frustrasjon. Hva er vitsen med hjelp da? Hvis det kun gjør vondt verre mener jeg?

Det gjør så innmari vondt inni meg.

Jeg er deprimert, sint, trist, og likegyldig på en gang.

Vil det noen gang ta slutt?

Usynelig, det er sånn jeg føler meg.