Ny plass. Ny hverdag.


Før første gang noen sinne, bor jeg og familien i en egen leilighet. Bare oss tre.

Det er godt, men merkelig(?) Plutselig har du så mye mer ansvar, noe jeg liker godt, men ikke det jeg er vandt til.

B har vært syk stakkars, og det tar på; både for han og for meg. Mye søvnløshet og “nye” bekymringer kommer opp. Den gode gamle skyldfølelsen melder seg. Er jeg en dårlig mamma fordi at jeg lar han ligge i sin egen seng, på eget rom på natta når han er syk?

(Han ligger nå inne i sin egen seng på vårt rom.)

Alt er ganske så kaotisk, inni hodet mitt, og leiligheten. Vet ikke helt hvor jeg skal plassere alt, på begge plasser.

Mye unødvendige bekymringer over alt, om alt. Blir liksom aldri kvitt noe av det.

thumb_COLOURBOX4014038

Kjennes som om jeg blir kvalt noen ganger. Spesielt nå for tiden, ingenting gir mening. Vet ikke hva jeg skal gjøre stort sett. Med noe som helst.

Ingenting blir bra nok.

Depresjonen som snakker, det ser jeg nå. Når alt står svart på hvitt. Men det er vanskelig og se når du står midt oppi alt sammen. Legger stort sett ikke merke til det heller.

Skulle ønske jeg visste hvordan det var og ikke være psyk (Les: Psykisk syk), hvordan hadde hverdagen min vært da mon tro?

Ville jeg sett annerledes ut? Ville jeg ha bodd her da? Hatt en nydelig sønn, og vært forlovet?

Kanskje det, men kanskje ikke.

Når du har kjent på alt dette så lenge du kan huske, så vet du liksom ikke hvordan det er eller var og ikke føle det sånn.

Føler meg litt som en blindvei noen ganger, behandlere, psykologer, ingen klarer helt og finne ut av hva som egentlig foregår i hodet mitt. De går bare den samme runddansen om om om igjen; og igjen og igjen brytes tilliten som sakte men sikkert hadde bygget seg opp imellom oss.

Tillit. Det er vanskelig det. Hvordan vet du sånn egentlig at du kan stole på noen? Hva er tillit?

Jeg har vel aldri stolt fullt og helt på noen, noen gang. Jeg trenger noen til og gi meg definisjonen på dette, og hvordan det fungerer. Kun da kan jeg på en måte forstå hva det vil si og stole på noen. I teorien i vertfall.

I praksis blir det noe helt annet.

Alt er så rotete, og jeg har ikke energien til og få system på det. Jeg orker bare ikke.

Jeg tror jeg er midt i, eller på vei inn i en dårlig periode. Eller kanskje ikke. Jeg vet jo aldri. Kanskje er det bare tankesettet jeg sitter fast i akkurat nå. Det kan være alt mulig.

Kanskje er det bare en unnskyldning jeg gir meg selv for å slippe og innse realiteten av alt?

Jeg er aggressiv og defensiv i ett øyeblikk, og rolig og avbalansert i det neste. Et vandrende følelseskaos. Det har jeg alltid vært, men kommer det alltid til og være sånn?

Jeg både håper at det vil endre seg, men samtidig ikke. Dette er noe jeg kjenner, dette er meg(?), hvem vil jeg da være uten alt dette kaoset?

Selv utseendet mitt føler jeg er kaotisk.  Men det blir vel gjerne sånn når deler av kroppen din er dekket av selvforskyldte arr?

Når arrene mine blir ett samtale evne, blir det ofte få og fåmælte ord. Jeg vet aldri helt hva jeg skal si. Føler meg kanskje litt truffet?

Jeg skulle ønske jeg var modig nok til å bare gå med korte ermer, og bare gi F i hva andre synes og mener. Men uheldigvis for meg, så er det ikke sånn.  Jeg føler meg utsatt, som at alt og alle stirrer på meg.  Som om arrene mine lyser.

Jeg vet godt at det egentlig ikke er tilfelle, men klarer det likevel ikke.

Frem og tilbake

Frem og tilbake

 

 

 

 

Ett liv uten skyldfølelse?


Jeg husker ikke sist jeg ikke følte skyld for noe, eller ikke noe i det hele tatt. Skyldfølelsen er konstant, henger som en sky over meg; prøver og svelge meg hel.

Om det faktisk er slik, vet jeg ikke. Det føles i vert fall sånn.

Skyld. Sinne. Deprimert. Desperasjon. Tårer

Det er sånn livet mitt er nå. Med unntak av små glimt av glede i blandt.

Jeg føler bare at ingen vil forstå, ikke kan de forstå heller.

Jeg klarer ikke snakke om det heller. Ingen har virkelig tid til og lytte. Alt annet er liksom så mye viktigere.

Men jeg forstår det, og det er jo helt greit? Bare veldig ensomt til tider. Så ufattelig ensomt.

Medisiner snakkes det om. Behandling. Diagnoser. Men hvor havner jeg inni alt dette?

Svangerskaps og fødselsdepresjon.

Det er skummelt det.

Men det som er enda skumlere? Ingen har merket noe enda, ikke etter 11 måneder.

For hver dag som går, blir det vanskeligere og snakke om. Jeg prøver, tro meg jeg prøver. Men ingen har jo tid til og faktisk høre etter! Hva gjør man da?

Jeg er så sinnsykt uttav meg.

Jeg har dager hvor ting går greit, eller ganske OK. Andre dager (Les: Fleste) vil jeg bare bort. Bare være meg en stund.

For jeg er jo den eneste som vet hva jeg trenger? Jeg er den eneste som “ser” meg?

Livet er så utrolig vanskelig, men hva kan jeg egentlig gjøre med det?

Ingen spør, og jeg kan ikke si noe om det. Ordene setter seg fast i halsen.

Jeg skulle ønske ordene satt like løst som tårene. Kanskje alt hadde vært over da?

Prøver jeg og be om hjelp, møter jeg bare sinne og frustrasjon. Hva er vitsen med hjelp da? Hvis det kun gjør vondt verre mener jeg?

Det gjør så innmari vondt inni meg.

Jeg er deprimert, sint, trist, og likegyldig på en gang.

Vil det noen gang ta slutt?

Usynelig, det er sånn jeg føler meg.

 

What if?


These last days, or this weekend, I’ve been doing rather well, my mood has been sort of steady I think, but what I don’t get is why the signs(Depression coming back) won’t let go and fade away.

Signs like; Annoyed by everything, loss of energy, feeling exhausted, a little sleeping trouble(waking up several times Etc.), also head ache, which I usually get before or after I’ve been feeling down, but now I just have it pretty much all the time, and it doesn’t seem to want to let go.

From what you can read I probably sound pretty confused, well guess what, I am!

First of all, I show no signs of being suicidal (Thank god!), and I’m not confused about that at all, I’m just glad.

But what I’m confused about is the way everything’s going, I just don’t understand it. It’s frustrating really, I don’t know how to handle it. And I’m confused about wither I’m just overreacting about the signs(Hope so), or is it different this time? Am I just kidding myself?

Am I just blocking the feelings out? Am I just pretending so much I don’t even notice any more? I’m clueless.

Another thing is that since my mum found out how it really was, at least sort of, and the fact that I thought I was suicidal, she and those at home have been paying a lot more attention to me, but also worrying more than they should. I mean, I’ve told them that I’m fine, I’m not suicidal, I’m not going to kill myself, but it’s like they don’t hear a word of what I’m saying, or they don’t believe me.

Or maybe I really am just fooling myself, maybe I’m so deep in it that I don’t realize it?

Okay I must admit, it sounds pretty crazy, and I honestly don’t believe that explanation for a second, but I need to find out what’s going on with me, because I feel different, very different, but I don’t know why, and I even notice that I write different. Or maybe that’s just me, I’ll let you be the judge of that.

I’m not scared of changes, but when it comes to something changing about me, like how I am and such, it can’t be a good thing, unless it’s for the better.

Have I just given up? Is that why I feel so different, so calm? I honestly don’t know, and if I have, I don’t see why.

I wish I could make this make sense in some way, to me at least, because right now everything’s a mess inside my head, and I don’t think it will sort itself out without help.

I’M SO CONFUSED!!

*Take a deep breath*

Even If my body is ready to give in, I’m not, and I never will be.

Bekka – InsideOut

xx