Ny plass. Ny hverdag.


Før første gang noen sinne, bor jeg og familien i en egen leilighet. Bare oss tre.

Det er godt, men merkelig(?) Plutselig har du så mye mer ansvar, noe jeg liker godt, men ikke det jeg er vandt til.

B har vært syk stakkars, og det tar på; både for han og for meg. Mye søvnløshet og “nye” bekymringer kommer opp. Den gode gamle skyldfølelsen melder seg. Er jeg en dårlig mamma fordi at jeg lar han ligge i sin egen seng, på eget rom på natta når han er syk?

(Han ligger nå inne i sin egen seng på vårt rom.)

Alt er ganske så kaotisk, inni hodet mitt, og leiligheten. Vet ikke helt hvor jeg skal plassere alt, på begge plasser.

Mye unødvendige bekymringer over alt, om alt. Blir liksom aldri kvitt noe av det.

thumb_COLOURBOX4014038

Kjennes som om jeg blir kvalt noen ganger. Spesielt nå for tiden, ingenting gir mening. Vet ikke hva jeg skal gjøre stort sett. Med noe som helst.

Ingenting blir bra nok.

Depresjonen som snakker, det ser jeg nå. Når alt står svart på hvitt. Men det er vanskelig og se når du står midt oppi alt sammen. Legger stort sett ikke merke til det heller.

Skulle ønske jeg visste hvordan det var og ikke være psyk (Les: Psykisk syk), hvordan hadde hverdagen min vært da mon tro?

Ville jeg sett annerledes ut? Ville jeg ha bodd her da? Hatt en nydelig sønn, og vært forlovet?

Kanskje det, men kanskje ikke.

Når du har kjent på alt dette så lenge du kan huske, så vet du liksom ikke hvordan det er eller var og ikke føle det sånn.

Føler meg litt som en blindvei noen ganger, behandlere, psykologer, ingen klarer helt og finne ut av hva som egentlig foregår i hodet mitt. De går bare den samme runddansen om om om igjen; og igjen og igjen brytes tilliten som sakte men sikkert hadde bygget seg opp imellom oss.

Tillit. Det er vanskelig det. Hvordan vet du sånn egentlig at du kan stole på noen? Hva er tillit?

Jeg har vel aldri stolt fullt og helt på noen, noen gang. Jeg trenger noen til og gi meg definisjonen på dette, og hvordan det fungerer. Kun da kan jeg på en måte forstå hva det vil si og stole på noen. I teorien i vertfall.

I praksis blir det noe helt annet.

Alt er så rotete, og jeg har ikke energien til og få system på det. Jeg orker bare ikke.

Jeg tror jeg er midt i, eller på vei inn i en dårlig periode. Eller kanskje ikke. Jeg vet jo aldri. Kanskje er det bare tankesettet jeg sitter fast i akkurat nå. Det kan være alt mulig.

Kanskje er det bare en unnskyldning jeg gir meg selv for å slippe og innse realiteten av alt?

Jeg er aggressiv og defensiv i ett øyeblikk, og rolig og avbalansert i det neste. Et vandrende følelseskaos. Det har jeg alltid vært, men kommer det alltid til og være sånn?

Jeg både håper at det vil endre seg, men samtidig ikke. Dette er noe jeg kjenner, dette er meg(?), hvem vil jeg da være uten alt dette kaoset?

Selv utseendet mitt føler jeg er kaotisk.  Men det blir vel gjerne sånn når deler av kroppen din er dekket av selvforskyldte arr?

Når arrene mine blir ett samtale evne, blir det ofte få og fåmælte ord. Jeg vet aldri helt hva jeg skal si. Føler meg kanskje litt truffet?

Jeg skulle ønske jeg var modig nok til å bare gå med korte ermer, og bare gi F i hva andre synes og mener. Men uheldigvis for meg, så er det ikke sånn.  Jeg føler meg utsatt, som at alt og alle stirrer på meg.  Som om arrene mine lyser.

Jeg vet godt at det egentlig ikke er tilfelle, men klarer det likevel ikke.

Frem og tilbake

Frem og tilbake